På norsk har vi et uttrykk som heter: Å være seg selv nok. Uttrykket vekker ikke umiddelbart positive vibber. Vi tenker selvtilfredshet og selvsentrering, og ikke ha øyne og tanke for de andre. Men sannheten er vel den at vi ofte og på mange måter faller i denne grøfta selv: Vi er oss selv nok. Vi kretser rundt oss selv og våre nære ting: Karrieren min, familien min, fremtiden min, helsen min etc.
bildet er hentet fra: misjonsforbundet.no
Jeg jobber for tiden med Paulus brev til galaterne. Her er det en setning i slutten av det første kapittelet som jeg gjerne vil dele. Det står i vers 24 og det er Paulus som sier det: … Og de priste Gud for meg…
Paulus skriver om hvorfor han er apostel, og hvorfor hans ord har autoritet som Guds Ord. Han forsvarer evangeliet. Han skriver om de kristne judea, som hadde hørt om at han som før forfulgte kristne, nå selv var blitt kristen og forkynte om Jesus. Resultatet ble ikke et knefall for Paulus, selv om historiens hans er imponerende nok. Resultatet ble at Gud ble priset!
Og jeg tenker: Er livet mitt sånn at Gud blir priset på grunn av meg, – eller er jeg mer opptatt av å få tilhengere selv? Vitner livet mitt om noe større, – eller peker jeg bare på meg selv?
Som kristne er vi kalt til å leve et liv til Guds ære. Det kan vi ikke gjøre om vi er oss selv nok.
Skriveplassen 