Skjulte skatter

hentent fra youtube.com

hentent fra youtube.com

I apostlenes gjerninger kapittel 8 kan vi lese om evangelisten Filip. Han opplevde å stå i en aldri så liten vekkelse i Samaria. Så taler Gud til ham, og ber han dra til en vei som går mellom Jerusalem og Gasa. I teksten så står det ganske tørt: Denne veien er øde.

Lurer på hva Filip tenkte da: Hva mener du med dette Gud? – eller: Jamen, det er jo så mange her som trenger oppfølging og opplæring? Teksten sier ikke noe om Filips tanker eller følelser, bare at han brøt opp og dro. Så vet vi, i etterkant, at det var en etiopier på den veien, som trengte at noen ledet ham til Jesus. Veien som syntes øde, var ikke så øde likevel.

Av og til kan vi oppleve at Gud leder oss ut i et ødeland. Det kan oppleves tørt, tomt, lite åndelig og ikke noe særlig behagelig. Vi kan føle at Gud er blitt borte for oss. Gleden, jubelen, iveren … det har liksom stilnet og det er tørt. Jeg har lyst til å si to ting om ødelandet:

Det første er: Ødelandet er ikke virkelig øde, fordi Gud er der. Dette tror jeg er en utrolig viktig sannhet å holde fast på. Gud forlater aldri sine barn. Han er bestandig nærværende. Noen ganger blir vi hindret i å se ham, men det betyr ikke at han ikke er nær oss. Det er måten han er nær oss på, som er problematisk for oss å forholde seg til.

Det andre er: Bibelen snakker om at Gud gir oss skatter som er gjemt i mørket (Jes 45,3). Dersom det er sånn, vil vel det si at Gud har noen skatter til meg, som han ikke kan få gitt meg, dersom han ikke fra tid til annen leder meg inn i mørket.

Disse skattene i mørket, som vi leser om i Jesajaboka, har en hensikt. Det står videre i vers 3: …for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud… Johannes sier at selve livet, det evige livet, er i dette kjennskapet (Joh 17,3). Det er ikke noe mørke som er for mørkt for Gud.

Å møte den oppstandne

Maria Magdalena II

Maria Magdalena, Johannes, Peter og Tomas og de andre disiplene fikk møte den oppstandne Jesus, og livene deres ble forvandlet. De hadde vandret med Jesus i 3 år, og kjente til det han hadde sagt, de kjente til “læren”, de kunne noe om Jesus. Men det skjer likevel noe forvandlende med dem etter at de har møtt den oppstandne Jesus.

Tenk på Maria Magdalena. Tenk på den store forskjellen i livet hennes fra hun står gråtende utenfor den tomme graven, og tror noen har tatt den døde Jesus bort, til hun snur seg rundt og får se en levende Jesus. Vitnesbyrdet hennes blir fra da av: Jeg har sett Herren!

Har du og jeg en oppstått, levende Frelser? – Eller, er det med Jesus bare læresetninger og en historie om noe som skjedde i et lite land for 2000 år siden? Jesus har sagt at der 2 og 3 er samlet i hans navn, vil han være midt i blant dem. Levende, – tilstede sammen med oss. Jeg tenker at det er en ting og minne hverandre om når vi samles i kristne fellesskap og menigheter. Vi er ikke bare oss. Men vi har en levende Frelser som har sagt at han vil være sammen med oss og dele med oss av det som er Han.

I dag får vi ikke se Jesus legemlig. Men han kommer oss i møte gjennom vitnesbyrdet om han. Både det vi kan lese i Bibelen og det våre trossøsken deler med oss. Og vitnesbyrdet har liv i seg. I Johannesevangeliet 20,29 sier Jesus: “Salige er de som ikke ser, og likevel tror”. Jeg tror det er dette han snakker om. Johannes tilføyer i vers 31 at han skrev det han skrev for at: “Dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn”.

Guds kjærlighet husker

Husker du dine første skritt? Antakeligvis ikke. Men dersom du spør foreldrene dine, kan det godt være at de husker det. Husker hvordan de gikk bak deg, eller sto foran deg klare til å ta imot deg dersom du skulle deise i bakken. Husker hvordan de telte skrittene dine. Foreldre husker ofte mer fra vår egen barndom enn det vi gjør selv, naturlig nok.

hentet fra jumpstartcoaching.wordpress.com

hentet fra jumpstartcoaching.wordpress.com

I Hoseaboka i det gamle testamentet, sammenligner Gud sitt forhold til Israel med et Far-sønn forhold. Her er de 4 første versene i kapittel 11:

Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, fra Egypt kalte jeg min sønn. Men jo mer jeg ropte på dem, desto mer gikk de bort fra meg. De ofret til Baal-gudene, tente offerild for gudebilder. Det var jeg som lærte Efraim å gå og tok dem på armen. Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem. Jeg dro dem med menneskebånd, med kjærlighets tau. Jeg var lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet, jeg bøyde meg ned og ga dem mat.

Israels tidlige historie er en kjærlighetshistorie mellom Gud og et folk. Hvorfor «lille» Israel? -De kunne vel vanskelig kalles noe folk i det hele tatt i begynnelsen. Det var jo bare Abram og hans kone Sarai. Gud valgte dem fordi han fikk dem kjær. Det er et bilde av en Far og en sønn som Hosea tegner opp for oss. Gud er faren og landet Israel er sønnen, eller den lille «gutten» som Gud er så uendelig glad i. Det er et vakkert bilde Hosea tegner opp, av en Far som på en måte bare vil det beste for sønnen. Gud glemte dem aldri. Gud var Far, han var mor, han var barnepleier, han var lære. Han viste en enorm omsorg mot dem. Men så ser vi at det har skjedd noe underveis. Det kom ei tid da folket ikke lenger hørte ropene fra Far. Det kom ei tid da de begynte å gå sine egne veier. De glemte Gud, – men Gud glemte ikke. Dess mer folket glemte, dess mer husket Gud.

Også i dag er det mange mennesker som går sin egen vei. Noen begynte på veien sammen med Herren da de var ganske små. Men så skjedde det ting underveis i livet som medvirket til at de i dag ikke lever sammen med Jesus. Hvordan det skjedde? Vanskelig å si. Men noen bestemte seg nok for at de ikke ville ha noe mer med Jesus å gjøre. For andre var det så mange andre ting å være opptatt av, at livet med Jesus gikk tapt. Og så var det noen som bare «ble borte». Livet med Jesus ble «glemt».

Bildet hentet fra lillesandfrikirke.no

Bildet hentet fra lillesandfrikirke.no

Men Gud glemmer aldri! Hvordan kunne han? Den gangen han tok oss inn i sitt fellesskap, gjorde han det ikke fordi vi hadde gjort oss fortjent til det, eller fordi vi var spesielt elskverdige. Han gjorde det fordi han fikk oss kjær. Fordi Han er kjærlighet, elsker han oss.

Oppfordringen til Israelsfolket og oss, er den samme. Det er en oppfordring om å vende om og komme hjem. Hjem til Gud vår far, som aldri kan glemme noen av sine barn.