Vi har akkurat feiret jul. Vi har feiret at Jesus ble sendt til jorda, født i en stall i Betlehem. Født fordi han skulle være verdens frelser. Født for oss. Men hvem var han egentlig? – Hva slags spørsmål er det? Han var jo Guds sønn, Gud lik. Det var Gud som ble menneske i Jesus Kristus.
Jeg har snakket en del med Jehovas vitner. De er uenige i dette. De tror ikke Jesus er Gud. De tror ikke på treenigheten. Når jeg har arbeidet med dette, har jeg oppdaget at de ikke er alene. Det finnes også noen som er ganske aktive på bloggfronten som hevder et syn på dette som ikke er klassisk kristent. De kan si noe sånn som: Jesus er ikke Gud. Han er Guds første skapning. Han er Guds sønn eller guddommelig, men Gud er han ikke.
Det ville ta altfor stor plass å skulle gå inn på alle de stedene i Bibelen som viser oss at Jesus er Gud, sammen med Faderen og Ånden, men jeg vil si litt om en tekst som på mange måter er knyttet til julen, Johannesevangeliets kapittel 1.

Joh 1,1 på gresk
I begynnelsen var ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til … Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss. Og vi så han herlighet, en herlighet som en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet … Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham. (Joh 1,1-3.14.18)
Det er vanskelig å lese disse linjene uten at de gir oss et glimt av En som lang overgår sfæren for det rent menneskelige, én som til og med står over englene. Ordet, eller logos som det står på gresk, var i begynnelsen, var hos Gud og var Gud. Ordet skapte alle ting. Det finnes ikke noen ting som eksisterer, som ikke Ordet har skapt. Man kan vanskelig forestille seg noen som er høyere. Jehovas vitner vil oversette vers 1 noe annerledes. De vil oversette: ordet var en gud. Det er ingen god oversettelse, og det går an å lese veldig mye god litteratur som tilbakeviser en slik oversettelse. Jeg vil ikke gå inn på dette her, men heller konsentrer meg om den første frasen i det første verset, for her ligger det en nøkkel til å forstå hvem det er vi har å gjøre med.
Nøkkelen er formen ordet «var» har. På greske, som Johannes brukte når han skrev, er ordet en. Det er et tidløst ord – det betyr at det peker på noe som eksisterer før nåtiden uten referanse til et tidspunkt der det begynte å eksistere. Man kan flytte «begynnelsen» så langt bakover man vil, og like fullt «er» Ordet. Derfor er Ordet evig, tidløst. Ordet er ikke en skapning som begynte å eksistere «i begynnelsen», for han er forut for begynnelsen.
På dette punktet er Johannes veldig nøye med språkbruken. Gjennom det som følger kontrasterer han omhyggelig Ordet og alle andre ting. Han gjør det ved å konsekvent bruke en om Logos, Ordet, og ved konsekvent å bruke et total annet verb når han snakker om alle andre ting. Dette andre ordet er egeneto, som betyr «å bli» eller «å begynne å eksistere». Det blir brukt om døperen Johannes i vers 6, om verden i vers 10 og om Guds barn i vers 12. Bare når vi kommer til vers 14, bruker Johannes egeneto om Ordet, og det er når ordet «ble kjød». Dette referer til et bestemt tidspunkt i tiden, inkarnasjonen, og viser til fulle Johannes intensjon med å bruke kontrasterende verb.
Johannes er ikke alene om dette. Jesus kontrasterer på samme måte Abrahams egeneto med sin egen evige eksistens i Johannes 8,58. Salmisten kontrasterer skapelsen av verden og Guds evige eksistens i Salme 90,2 (Septuarginta) ved å bruke de samme verbene som vi finner i Johannes 1,1. Det er vel neppe tilfeldig?
Julens glade budskap er at det er født en frelser for oss, Jesus. Han er sann Gud og sant menneske. Og slik måtte det være skulle vi kunne bli frelst. Hvorfor? Kirkens gamle lærere har svart slik: «Et menneske måtte han være for å kunne lide og dø. Men da ingen som bare er et menneske kunne bære menneskeslektens synd og Guds vrede og lovens dom, svare for den guddommelige rettferdighets krav og overvinne døden, djevelen og helvete – så måtte han også være sann Gud.»