Faderens kjærlighet og min

Foto: Jonathan Ekström

I møte med en bibeltekst, kan vi av og til oppleve at vi ikke forstår betydningen av det som står skrevet. Noen syns dette kan være problematisk eller vanskelig å forholde seg til. Jeg har hørt det sagt: Det er ikke de versene jeg ikke forstå, som gjør det vanskelig for meg, men det er de jeg forstår. Jeg tror det er noe veldig sant i det.

I 1. Johannesbrev kan vi lese ord fra den gamle apostelen til hedningekristne i den tidlige kirken. Her er det mange klare ord. Han skriver blant annet:

Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham, 1. Joh 2,15.

Verden betegner her ikke universet eller skapningen som er framgått av Guds hånd. Dypest sett er det heller ikke snakk om menneskene i verden. Med verden menes her en makt som står Gud i mot. Det er de gudfiendlige kreftene som får mennesker til å vende Gud ryggen.

Å elske verden er å ha hjertet sitt bundet til det som står Gud i mot. Dersom jeg har hjertet mitt i verden, vil verden fylle hjertet mitt. Da er det ikke plass til Jesus lenger. Da kan ikke Faderens kjærlighet bli værende i meg. Det er et: Enten – eller, altså.

Johannes sier også at vi ikke skal elske de ting som er i verden. Det er ikke det at tingene er syndige eller onde i og for seg. Det er begjæret, menneskets ha-galskap, som fører til at det som er godt, blir noe ondt. Det er forståelig, men samtidig vanskelig, fordi det treffer meg.

Dersom jeg har hjertet mitt i verden, vil verden fylle hjertet mitt. Dersom jeg har hjertet mitt i tingene, vil tingene fylle hjertet mitt. Dersom vi lever i lyset fra Gud med hjertet vårt, da vil lyset fra Gud og Hans kjærlighet fylle hjertet vårt. Da har vi en kraft i oss – i vårt hjerte – til å elske Guds tapte sønner og døtre i verden. – Det er noe helt annet!

Reklame

Når Gud taler lys inn i et menneskes liv…

Da Gud skapte verden, skapte han ved at han talte verden fram. Det står i begynnelsen av 1. Mosebok at jorden var øde og tom. Inn i denne tomheten talte Gud, og ting begynte å skje. Gud sa: Bli lys! – og det ble lys. Dramatikken i det, er overveldende. Det er enorme forskjeller på mørke og lys.

Gud er en Gud som taler. Og det Gud taler, blir virkelighet. I salme 33,9 står det: … Han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der. Etter skapelsen, fortsatte Gud å tale. Han talte til Moses. Han talte gjennom Moses og profetene. Han talte ved og gjennom sin Sønn Jesus Kristus. – Og, han talte gjennom sine apostler. Gud har vitner som han taler gjennom i dag også; Kvinner og menn som bærer fram Bibelens vitnesbyrd om Jesus. Og så er det sånn at Guds Ord er det samme i dag, som da han talte verden fram. Paulus sier at troen kommer av forkynnelsen som vi hører … – ser vi skaperkraften i Ordet om Jesus?

Også i dag taler Gud lys inn i verden. Han taler lys inn i menneskers liv. Når Paulus, i Galaterbrevet, snakker om hvordan han ble frelst, snakker han om Guds nåde og Guds initiativ. Han snakker om at Gud etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg (Gal 1,16). Snakk om å slå på lyset!

Herren er Gud, han lot det bli lyst for oss… står det i salme 118,27. Når Gud taler lys inn i et menneskes liv, gjør han det ved å åpenbare sin sønn, Jesus, for oss. Han viser oss at det Jesus gjorde da han døde på korset, er nok for at vi skal bli frelst. For meg er det oppbyggelig å tenke på at Gud kan gjøre det, selv om det er «øde og tomt». Slik som Gud talte lyset inn i verden en gang for lenge siden, kan han også tale sitt lys, Jesus, inn i et menneskes liv i dag.

Å vitne om noe større enn seg selv

På norsk har vi et uttrykk som heter: Å være seg selv nok. Uttrykket vekker ikke umiddelbart positive vibber. Vi tenker selvtilfredshet og selvsentrering, og ikke ha øyne og tanke for de andre. Men sannheten er vel den at vi ofte og på mange måter faller i denne grøfta selv: Vi er oss selv nok. Vi kretser rundt oss selv og våre nære ting: Karrieren min, familien min, fremtiden min, helsen min etc.

bildet er hentet fra: misjonsforbundet.no

Jeg jobber for tiden med Paulus brev til galaterne. Her er det en setning i slutten av det første kapittelet som jeg gjerne vil dele. Det står i vers 24 og det er Paulus som sier det: … Og de priste Gud for meg…

Paulus skriver om hvorfor han er apostel, og hvorfor hans ord har autoritet som Guds Ord. Han forsvarer evangeliet. Han skriver om de kristne judea, som hadde hørt om at han som før forfulgte kristne, nå selv var blitt kristen og forkynte om Jesus.  Resultatet ble ikke et knefall for Paulus, selv om historiens hans er imponerende nok. Resultatet ble at Gud ble priset!

Og jeg tenker: Er livet mitt sånn at Gud blir priset på grunn av meg, – eller er jeg mer opptatt av å få tilhengere selv? Vitner livet mitt om noe større, – eller peker jeg bare på meg selv?

Som kristne er vi kalt til å leve et liv til Guds ære. Det kan vi ikke gjøre om vi er oss selv nok.

Erfart kjærlighet

Bildet hentet fra lillesandfrikirke.no

Det er noe med å erfare Guds kjærlighet i livet. At han elsker meg og har omsorg for meg. At han vil meg mitt beste. I 2. Tess 3,5 skriver Paulus: Må Herren lede deres hjerte fram til Guds kjærlighet og Kristi tålmod! Erfart kjærlighet gjør noe med min egen evne til å elske. Den som har erfart kjærlighet, har lettere for å elske.

Menneske er kronen på Guds skaperverk. Gud har satt sitt bilde på oss. Et sted sier Jesus at vi skal gi keiseren det som er keiserens, og Gud det som er Guds. Det var den gangen det var noen som viste han en mynt med keiserens bilde på, og spurte om det var lov å betale skatt til keiseren. Mynten bar keiserens bilde og du bærer Guds bilde. I utgangspunktet hører du til i fellesskapet med Gud. Du er elsket av Ham, som hans skapning som bærer hans bilde. Hvordan elsker Gud deg? I Rom 8,5 sier Paulus: Gud viser sin kjærlighet til oss, ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere. Her ser vi Guds kjærlighet “brettet ut”. Det er om å gjøre for han at du og jeg skal få være hos han, og så sender han sin sønn i døden for oss, for å ta bort det som hindrer oss i være sammen, synden. Det handler om nåde. Det handler om at Gud, i sin kjærlighet og medlidenhet, handler mot oss på en ufortjent måte. Gud elsker oss, men på grunn av synden, så kan han likevel ikke ha fellesskap med oss uten at vi blir frelst, uten av syndeproblemet blir gjort noe med. Og så griper han selv inn og gjør noe med problemet. Det er kjærlighet. I 2. Tess sier ber Paulus om at hjertet må ledes fram til denne erkjennelsen. Gud lar meg erfare sin kjærlighet i dypet av min person. Bakom følelser, bakom fornuft, i dypet av mitt indre: Jeg er elsket av Gud i himmelen!

Og så skjer det noe med et menneske som har erfart Guds kjærlighet slik. Vi elsker fordi Han elsket oss først… sier apostelen Johannes (1 Joh 4,19). Fordi vi har mottatt kjærlighet fra Gud, kan vi selv elske Gud og vår neste. Den kloke, svenske presten Bengt Pleijel skriver noe om dette:

Vi elsker, skriver Johannes. Vi gjør det. Med undrende lykke konstaterer han at det er slik. Det er mulig å komme lengre enn til “meg syndige menneske som har krenket deg”. Det finnes et liv på den annen side av syndsbekjennelse. Det skjer noe som gjør at vi kan si: Vi elsker. Hva er det som skjer? Vi elsker fordi han elsket oss først. Vi elsker ikke lenger fordi vi må elske. Vi elsker fordi vi er elsket. Og fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter. Han kom først. Han fant veien fra til oss der vi gikk bundet og forknytt. Hans kjærlighet løste oss. Han tok fra oss det vi kalte kjærlighet og skjenket seg sin i stedet. Nå kan vi vitne om at det finnes en Guds kraft i verden som driver fram kjærligheten. Denne kraften møter oss i evangeliet om Jesus.

Den kristnes frihet

Noen tror at det å være kristen er å ha en masse bud og regler man må følge. Du skal ikke gjøre sånn og du skal ikke gjøre sånn … og du må iallfall passe deg for det og det! Dersom du blir kristen, er det iallfall ikke friheten som blir kjennetegnet ditt, snarer kommer det til å begrense deg noe kraftig. Og begrensninger, det liker vi ikke.

På den andre siden har vi dem som sier: Jamen sånn er det jo ikke! Da Jesus kom, ble vi frigjort fra alle de budene og reglene som var før, vi er blitt frie. Jeg har lov til alt! Sier Paulus.

I galaterne kapittel 5 sier Paulus noen kloke ord om dette: Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.

Det er interessant å se at når Paulus snakker om friheten, så snakker han samtidig om å stå fast. Man skulle vel heller tenke seg at han kunne bruke noen andre ord til å beskrive friheten enn det han gjør, noe litt friere. Men det gjør han altså ikke. Hva er det galaterne skal stå fast i? Det må vel være evangeliet. Det gode budskapet om Jesus Kristus. Vår frihet som kristne, er ikke en frihet til å kunne gjøre hva som helst. Vår frihet er knyttet til fellesskapet med Jesus. Det er når vi er i ham, at vi er virkelig frie. Kan det også medføre begrensninger? – La meg først stille et annet spørsmål: Har Gud i himmelen rett til å si at noe er rett og noe annet er galt? Og er det han sier da forpliktende for oss som vil være hans barn? Jeg tror svaret er ja på begge disse spørsmålene. Men i tillegg vil jeg si at det ikke bare er forpliktende, men det er i tillegg til det beste for oss. Forstår vi det alltid? Nei det tror jeg dessverre ikke. Men at vår forstand er begrenset gjør ikke Gud noe mindre kjærlig.

Fisken er fri når den er i sitt rette element, vannet. Vi er frie når vi er i vårt rette element, Jesus. Det kan være at fisken føler seg begrenset av vannet, og skulle ønske den kunne løpe rundt på land … men da hadde den ikke vært fri, da hadde den vært død.

Jesus snakker om å ta sitt kors opp og følge han. Han snakker om at den som vil følge ham, må fornekte seg selv. Dette tror jeg gjelder alle kristne og jeg tror det medfører begrensninger. Samtidig så tror jeg at det er frigjørende når vi oppdager at det er når vi er bundet til Kristus at vi er virkelig frie.

Skjulte skatter

hentent fra youtube.com

I apostlenes gjerninger kapittel 8 kan vi lese om evangelisten Filip. Han opplevde å stå i en aldri så liten vekkelse i Samaria. Så taler Gud til ham, og ber han dra til en vei som går mellom Jerusalem og Gasa. I teksten så står det ganske tørt: Denne veien er øde.

Lurer på hva Filip tenkte da: Hva mener du med dette Gud? – eller: Jamen, det er jo så mange her som trenger oppfølging og opplæring? Teksten sier ikke noe om Filips tanker eller følelser, bare at han brøt opp og dro. Så vet vi, i etterkant, at det var en etiopier på den veien, som trengte at noen ledet ham til Jesus. Veien som syntes øde, var ikke så øde likevel.

Av og til kan vi oppleve at Gud leder oss ut i et ødeland. Det kan oppleves tørt, tomt, lite åndelig og ikke noe særlig behagelig. Vi kan føle at Gud er blitt borte for oss. Gleden, jubelen, iveren … det har liksom stilnet og det er tørt. Jeg har lyst til å si to ting om ødelandet:

Det første er: Ødelandet er ikke virkelig øde, fordi Gud er der. Dette tror jeg er en utrolig viktig sannhet å holde fast på. Gud forlater aldri sine barn. Han er bestandig nærværende. Noen ganger blir vi hindret i å se ham, men det betyr ikke at han ikke er nær oss. Det er måten han er nær oss på, som er problematisk for oss å forholde seg til.

Det andre er: Bibelen snakker om at Gud gir oss skatter som er gjemt i mørket (Jes 45,3). Dersom det er sånn, vil vel det si at Gud har noen skatter til meg, som han ikke kan få gitt meg, dersom han ikke fra tid til annen leder meg inn i mørket.

Disse skattene i mørket, som vi leser om i Jesajaboka, har en hensikt. Det står videre i vers 3: …for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud… Johannes sier at selve livet, det evige livet, er i dette kjennskapet (Joh 17,3). Det er ikke noe mørke som er for mørkt for Gud.

Å møte den oppstandne

Maria Magdalena, Johannes, Peter og Tomas og de andre disiplene fikk møte den oppstandne Jesus, og livene deres ble forvandlet. De hadde vandret med Jesus i 3 år, og kjente til det han hadde sagt, de kjente til “læren”, de kunne noe om Jesus. Men det skjer likevel noe forvandlende med dem etter at de har møtt den oppstandne Jesus.

Tenk på Maria Magdalena. Tenk på den store forskjellen i livet hennes fra hun står gråtende utenfor den tomme graven, og tror noen har tatt den døde Jesus bort, til hun snur seg rundt og får se en levende Jesus. Vitnesbyrdet hennes blir fra da av: Jeg har sett Herren!

Har du og jeg en oppstått, levende Frelser? – Eller, er det med Jesus bare læresetninger og en historie om noe som skjedde i et lite land for 2000 år siden? Jesus har sagt at der 2 og 3 er samlet i hans navn, vil han være midt i blant dem. Levende, – tilstede sammen med oss. Jeg tenker at det er en ting og minne hverandre om når vi samles i kristne fellesskap og menigheter. Vi er ikke bare oss. Men vi har en levende Frelser som har sagt at han vil være sammen med oss og dele med oss av det som er Han.

I dag får vi ikke se Jesus legemlig. Men han kommer oss i møte gjennom vitnesbyrdet om han. Både det vi kan lese i Bibelen og det våre trossøsken deler med oss. Og vitnesbyrdet har liv i seg. I Johannesevangeliet 20,29 sier Jesus: “Salige er de som ikke ser, og likevel tror”. Jeg tror det er dette han snakker om. Johannes tilføyer i vers 31 at han skrev det han skrev for at: “Dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn”.

Guds kjærlighet husker

Husker du dine første skritt? Antakeligvis ikke. Men dersom du spør foreldrene dine, kan det godt være at de husker det. Husker hvordan de gikk bak deg, eller sto foran deg klare til å ta imot deg dersom du skulle deise i bakken. Husker hvordan de telte skrittene dine. Foreldre husker ofte mer fra vår egen barndom enn det vi gjør selv, naturlig nok.

hentet fra jumpstartcoaching.wordpress.com

I Hoseaboka i det gamle testamentet, sammenligner Gud sitt forhold til Israel med et Far-sønn forhold. Her er de 4 første versene i kapittel 11:

Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, fra Egypt kalte jeg min sønn. Men jo mer jeg ropte på dem, desto mer gikk de bort fra meg. De ofret til Baal-gudene, tente offerild for gudebilder. Det var jeg som lærte Efraim å gå og tok dem på armen. Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem. Jeg dro dem med menneskebånd, med kjærlighets tau. Jeg var lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet, jeg bøyde meg ned og ga dem mat.

Israels tidlige historie er en kjærlighetshistorie mellom Gud og et folk. Hvorfor «lille» Israel? -De kunne vel vanskelig kalles noe folk i det hele tatt i begynnelsen. Det var jo bare Abram og hans kone Sarai. Gud valgte dem fordi han fikk dem kjær. Det er et bilde av en Far og en sønn som Hosea tegner opp for oss. Gud er faren og landet Israel er sønnen, eller den lille «gutten» som Gud er så uendelig glad i. Det er et vakkert bilde Hosea tegner opp, av en Far som på en måte bare vil det beste for sønnen. Gud glemte dem aldri. Gud var Far, han var mor, han var barnepleier, han var lære. Han viste en enorm omsorg mot dem. Men så ser vi at det har skjedd noe underveis. Det kom ei tid da folket ikke lenger hørte ropene fra Far. Det kom ei tid da de begynte å gå sine egne veier. De glemte Gud, – men Gud glemte ikke. Dess mer folket glemte, dess mer husket Gud.

Også i dag er det mange mennesker som går sin egen vei. Noen begynte på veien sammen med Herren da de var ganske små. Men så skjedde det ting underveis i livet som medvirket til at de i dag ikke lever sammen med Jesus. Hvordan det skjedde? Vanskelig å si. Men noen bestemte seg nok for at de ikke ville ha noe mer med Jesus å gjøre. For andre var det så mange andre ting å være opptatt av, at livet med Jesus gikk tapt. Og så var det noen som bare «ble borte». Livet med Jesus ble «glemt».

Bildet hentet fra lillesandfrikirke.no

Men Gud glemmer aldri! Hvordan kunne han? Den gangen han tok oss inn i sitt fellesskap, gjorde han det ikke fordi vi hadde gjort oss fortjent til det, eller fordi vi var spesielt elskverdige. Han gjorde det fordi han fikk oss kjær. Fordi Han er kjærlighet, elsker han oss.

Oppfordringen til Israelsfolket og oss, er den samme. Det er en oppfordring om å vende om og komme hjem. Hjem til Gud vår far, som aldri kan glemme noen av sine barn.

Hvem er Jesus?

Hentet fra http://www.nlmhamar.no

Vi har akkurat feiret jul. Vi har feiret at Jesus ble sendt til jorda, født i en stall i Betlehem. Født fordi han skulle være verdens frelser. Født for oss. Men hvem var han egentlig? – Hva slags spørsmål er det? Han var jo Guds sønn, Gud lik. Det var Gud som ble menneske i Jesus Kristus.

Jeg har snakket en del med Jehovas vitner. De er uenige i dette. De tror ikke Jesus er Gud. De tror ikke på treenigheten. Når jeg har arbeidet med dette, har jeg oppdaget at de ikke er alene. Det finnes også noen som er ganske aktive på bloggfronten som hevder et syn på dette som ikke er klassisk kristent. De kan si noe sånn som: Jesus er ikke Gud. Han er Guds første skapning. Han er Guds sønn eller guddommelig, men Gud er han ikke.

Det ville ta altfor stor plass å skulle gå inn på alle de stedene i Bibelen som viser oss at Jesus er Gud, sammen med Faderen og Ånden, men jeg vil si litt om en tekst som på mange måter er knyttet til julen, Johannesevangeliets kapittel 1.

Joh 1,1 på gresk

I begynnelsen var ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til … Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss. Og vi så han herlighet, en herlighet som en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet … Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham. (Joh 1,1-3.14.18)

Det er vanskelig å lese disse linjene uten at de gir oss et glimt av En som lang overgår sfæren for det rent menneskelige, én som til og med står over englene. Ordet, eller logos som det står på gresk, var i begynnelsen, var hos Gud og var Gud. Ordet skapte alle ting. Det finnes ikke noen ting som eksisterer, som ikke Ordet har skapt. Man kan vanskelig forestille seg noen som er høyere.  Jehovas vitner vil oversette vers 1 noe annerledes. De vil oversette: ordet var en gud. Det er ingen god oversettelse, og det går an å lese veldig mye god litteratur som tilbakeviser en slik oversettelse. Jeg vil ikke gå inn på dette her, men heller konsentrer meg om den første frasen i det første verset, for her ligger det en nøkkel til å forstå hvem det er vi har å gjøre med.

Nøkkelen er formen ordet «var» har. På greske, som Johannes brukte når han skrev, er ordet en. Det er et tidløst ord – det betyr at det peker på noe som eksisterer før nåtiden uten referanse til et tidspunkt der det begynte å eksistere. Man kan flytte «begynnelsen» så langt bakover man vil, og like fullt «er» Ordet. Derfor er Ordet evig, tidløst. Ordet er ikke en skapning som begynte å eksistere «i begynnelsen», for han er forut for begynnelsen.

På dette punktet er Johannes veldig nøye med språkbruken. Gjennom det som følger kontrasterer han omhyggelig Ordet og alle andre ting. Han gjør det ved å konsekvent bruke en om Logos, Ordet, og ved konsekvent å bruke et total annet verb når han snakker om alle andre ting. Dette andre ordet er egeneto, som betyr «å bli» eller «å begynne å eksistere». Det blir brukt om døperen Johannes i vers 6, om verden i vers 10 og om Guds barn i vers 12. Bare når vi kommer til vers 14, bruker Johannes egeneto om Ordet, og det er når ordet «ble kjød». Dette referer til et bestemt tidspunkt i tiden, inkarnasjonen, og viser til fulle Johannes intensjon med å bruke kontrasterende verb.

Johannes er ikke alene om dette. Jesus kontrasterer på samme måte Abrahams egeneto med sin egen evige eksistens i Johannes 8,58. Salmisten kontrasterer skapelsen av verden og Guds evige eksistens i Salme 90,2 (Septuarginta) ved å bruke de samme verbene som vi finner i Johannes 1,1. Det er vel neppe tilfeldig?

Julens glade budskap er at det er født en frelser for oss, Jesus. Han er sann Gud og sant menneske. Og slik måtte det være skulle vi kunne bli frelst. Hvorfor? Kirkens gamle lærere har svart slik: «Et menneske måtte han være for å kunne lide og dø. Men da ingen som bare er et menneske kunne bære menneskeslektens synd og Guds vrede og lovens dom, svare for den guddommelige rettferdighets krav og overvinne døden, djevelen og helvete – så måtte han også være sann Gud.»

Gjestfrihet

Har du lagt merke til at ordet gjestfrihet er nevnt i Bibelen? Det er en av de tingene Paulus sier skal kjennetegne en som skal være eldste i menigheten (Tit 1). Han sier også til de kristne i Roma, at det er noe de skal legge vinn på (Rom 12).

Abrahams gjestfrihet av Andrei Rublev

Det er ikke mange dagene igjen til jul. Vi skal feire at Gud ble menneske og gjestet verden. I Johannesevangeliet 1,14 står det at Ordet ble kjød, og tok bolig i blant oss. I den greske grunnteksten står det egentlig at Ordet ble kjød og teltet i blant oss. Tankene går da til det gamle testamentet og til et annet telt, nemlig tabernaklet. Da Israelsfolket var på vandring i ørkenen i førti år, hadde de med seg tabernaklet, et telt som var Guds bolig midt i blant dem. Han var med dem på ferden, ja han bodde med dem. I tabernaklet kunne folket møte Gud.

Jesus har slått sitt telt opp midt i blant oss. I ham kan vi møte Gud. Gud er oss virkelig nær i Jesus Kristus. I Jesus lukkes vi inn i fellesskapet med Gud i himmelen og hos Jesus er det rom for alle som vil komme. Han har rom nok for alle, og han har rom nok for hele meg. Dersom vi følger Jesus da han ble eldre, ser vi at dette var noe han levde ut. Han møtte folk, han rommet folk, og han innlemmet stadig nye i sitt fellesskap. Gjestfrihet.

Det er fint å bli invitert hjem til noen. Det kan være godt å komme til et dekket bord. Men gjestfrihet handler om noe mer enn det. Det handler om å romme andre mennesker. Er det rom for andre i mitt liv, eller er jeg så full av meg selv, at jeg ikke har plass til andre?

Gjestfrihet er et honnørord i Bibelen. Det er noe vi skal legge vinn på. Mesteren selv er vårt forbilde her. Hadde ikke han vært gjestfri, var det ingen av oss som kunne kalle oss Guds barn. Gjestfrihet er evangeliet i praksis.