Guds kjærlighet husker

Husker du dine første skritt? Antakeligvis ikke. Men dersom du spør foreldrene dine, kan det godt være at de husker det. Husker hvordan de gikk bak deg, eller sto foran deg klare til å ta imot deg dersom du skulle deise i bakken. Husker hvordan de telte skrittene dine. Foreldre husker ofte mer fra vår egen barndom enn det vi gjør selv, naturlig nok.

hentet fra jumpstartcoaching.wordpress.com

hentet fra jumpstartcoaching.wordpress.com

I Hoseaboka i det gamle testamentet, sammenligner Gud sitt forhold til Israel med et Far-sønn forhold. Her er de 4 første versene i kapittel 11:

Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, fra Egypt kalte jeg min sønn. Men jo mer jeg ropte på dem, desto mer gikk de bort fra meg. De ofret til Baal-gudene, tente offerild for gudebilder. Det var jeg som lærte Efraim å gå og tok dem på armen. Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem. Jeg dro dem med menneskebånd, med kjærlighets tau. Jeg var lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet, jeg bøyde meg ned og ga dem mat.

Israels tidlige historie er en kjærlighetshistorie mellom Gud og et folk. Hvorfor «lille» Israel? -De kunne vel vanskelig kalles noe folk i det hele tatt i begynnelsen. Det var jo bare Abram og hans kone Sarai. Gud valgte dem fordi han fikk dem kjær. Det er et bilde av en Far og en sønn som Hosea tegner opp for oss. Gud er faren og landet Israel er sønnen, eller den lille «gutten» som Gud er så uendelig glad i. Det er et vakkert bilde Hosea tegner opp, av en Far som på en måte bare vil det beste for sønnen. Gud glemte dem aldri. Gud var Far, han var mor, han var barnepleier, han var lære. Han viste en enorm omsorg mot dem. Men så ser vi at det har skjedd noe underveis. Det kom ei tid da folket ikke lenger hørte ropene fra Far. Det kom ei tid da de begynte å gå sine egne veier. De glemte Gud, – men Gud glemte ikke. Dess mer folket glemte, dess mer husket Gud.

Også i dag er det mange mennesker som går sin egen vei. Noen begynte på veien sammen med Herren da de var ganske små. Men så skjedde det ting underveis i livet som medvirket til at de i dag ikke lever sammen med Jesus. Hvordan det skjedde? Vanskelig å si. Men noen bestemte seg nok for at de ikke ville ha noe mer med Jesus å gjøre. For andre var det så mange andre ting å være opptatt av, at livet med Jesus gikk tapt. Og så var det noen som bare «ble borte». Livet med Jesus ble «glemt».

Bildet hentet fra lillesandfrikirke.no

Bildet hentet fra lillesandfrikirke.no

Men Gud glemmer aldri! Hvordan kunne han? Den gangen han tok oss inn i sitt fellesskap, gjorde han det ikke fordi vi hadde gjort oss fortjent til det, eller fordi vi var spesielt elskverdige. Han gjorde det fordi han fikk oss kjær. Fordi Han er kjærlighet, elsker han oss.

Oppfordringen til Israelsfolket og oss, er den samme. Det er en oppfordring om å vende om og komme hjem. Hjem til Gud vår far, som aldri kan glemme noen av sine barn.

En tanke om “Guds kjærlighet husker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s